2012

Jeg har ikke lyst til å ta ned adventsstjernen helt ennå, det blir alltid så mørkt i januar når alle julelysene skal ned. Det er kanskje derfor julelys har blitt til vinterlys de siste årene - jeg er ikke den eneste som lar det lyse litt lenger.

Hvert nyttår har jeg skrevet opp og ned om mål og mening og ønsker og vilje, og alltid med enormt mye forventning til året som skal komme. Det har ikke forandret seg så mye. Jeg er fortsatt glad for at jeg lar meg begeistre av småting, for da blir hverdagen innholdsrik. Jeg håper også 2012 blir slik. Samtidig har det vært et år preget av alvor, men vi har sett og lest og hørt, og mine ord strekker ikke til.
Jeg responderer ved å ville leve litt mer, fordi jeg kan.
Nå skal det røskes litt, jeg skal ut av komfortsonen og inn i opplevelsene. Jeg skal le litt høyere, gråte litt mer. Jeg har lyst til å finne ut av hvem folk er, og de kan få finne ut av meg om de vil. Det skal kjennes, dette året. Det er min plan. På godt, og kanskje litt vondt. Det bør rive litt i blant. Det er da en del av pakka.

Tørre å gå på trynet. Tørre å oppleve noe. Si det man kanskje ikke turte å si. Vise at man er glad i folk!

Benny Andersson skrev Livet er smalt og højt da hans første ekteskap var i ferd med å gå i oppløsning. Litt trist, kanskje, men jeg syns diktet er vakkert.
Og jeg håper starten på året ditt blir innholdsrik og god! Godt nytt år!

Livet er smalt og højt
En tændstik blusser op i verdensrummet
belyser kort et ansigt før den slukkes.
I mørket mødes hænder
berører kort hinanden før de stivner.
Ord sendes ud.
Nogle få når frem til et øre
huskes muligvis en tid.
Målt på langs er livet kort
med lodret målt uendeligt
en dirrende fiber i dødens muskel.
Kys med det samme
før kysset rammer et kranium.
Snart er du ingen
men nu har du læber og tændstikker.

Om å være sitt eget verktøy

Etter jeg begynte å praktisere yoga har jeg, som resten av den Østen-frelste vestlige verden, blitt mye mer oppmerksom på meg selv, og dette resulterer ofte i en del lange tankerekker. Den siste rekka jeg kom inn på, handlet om det å være sitt eget verktøy. Justere – og for å bruke litt pensumbegreper nå mens det er stille før eksamensstormen: justere sitt territorium. Som i å kontrollere hva man bruker tid, krefter og ressurser på.

Jeg, og mest sannsynlig du òg, lever i et miljø, en by og en kultur, der tempoet er skyhøyt, utfordringene mange, og impulsene enda flere – jeg liker å leve, jeg liker å oppleve, og jeg liker å gjøre alt på en gang. Ikke sånn at jeg stadig opplever Oslos pulserende natteliv og samtidig er på skolen ved soloppgang (hell no!), men jeg har mange jern i ilden. For at det skal gå, må jeg av og til ta et skritt tilbake og sjekke forholdene. Blir jeg revet med nå? Hva bør prioriteres? Hvordan ligger jeg an i løypa? Og hallo, sannheten er at jeg som regel bare driver med de impulsene som farer forbi meg. Jeg har en viss forståelse av hva som er fornuftig og ikke, uten at jeg nødvendigvis forholder meg til det, og jeg suger til meg alt jeg kan fra de mange strukturerte menneskene jeg omgir meg med (jeg er mer av den praktiske typen). Men jeg har vilje. Jeg har en vilje og en anledning til å gjøre noen justeringer nå og da, og jeg kan lytte til hva jeg trenger og har behov for. Noen ganger dukker nemlig den skumle følelsen opp: Nå er det noe i veien med hvordan jeg lever dagene mine. Man kjenner det kanskje litt i magen. Når noe er et ork. Når mye blir et ork. Og når det er mange ting på rad som kjennes slitsomme. Da syns jeg det er lett å glemme at det er veldig få hverdagslige ting som faktisk er slitsomme, om man har overskudd. Å leve et hverdagsliv med overskudd, gjør alt så lett. Utfordringen ligger i å finne overskuddet. Nettopp ved å justere sitt territorium. Nok søvn. Ordentlig mat. Trening. Lage tid til å være sammen med folk som gir deg noe. Det man trenger for å fylle på - fysisk og mental bensin.

Nå er det jo ikke slik at man knipser, og så slipper man alle forpliktelser. Man skal heller ikke bli den som stadig avlyser avtaler og arrangementer fordi man har behov for å sitte hjemme med stangsellerijuicen sin og ”være i kontakt med seg selv” (andre har behov for en også), men jeg tenker at det finnes en gylden middelvei. At man både kan pushe og strekke seg, for så å trekke pusten. Skikkelig dritdypt. Og at veien mot overskuddet handler litt om å lære seg til å kjenne etter iblant, og justere litt når man kjenner at #denfølelsen kommer krypende.

Det er i alle fall verdt et forsøk. Plutselig kan det nemlig komme noen dager hvor man har justert, og faktisk kjenner at det funker. Og det beste av alt, og nå har jeg tenkt å bruke så store ord at du kanskje blir kvalm - jeg mener, hverdagslykkestatusene mine på facebook i fjor høst blir nada i forhold (det var forresten helt legitimt, det var en sykt pen høst): Altså, til de store ordene --> Det beste av alt er at et miljø, en omgangskrets av mennesker med overskudd for seg selv og hverandre, det er et sted det er godt å være, det har kjærlighet, det har varme, det har glede og styrke til å takle egne og hverandres utfordringer. Det er noe jeg har lyst til å leve i.

Litt av gangen

Ja, ja, ja, de har jo sagt at man ikke bør lese gamle dagbøker og gamle tekster, bare fordi man mest sannsynlig blir så flau. Alle tanker og refleksjoner som mangler innsikt i hvordan ting egentlig fungerer. Noen litt tvilsomme skildringer som vitner om nysgjerrighet. Forvirring. Det kan være litt krevende å måtte forholde seg til slike gamle virkelighetsoppfatninger, men jeg vil helst ikke høre på det de sier. Jeg vil lese hva jeg tenkte, hva jeg skjønte og ikke skjønte. Se hva som er annerledes nå. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før også det man tror man vet nå er blitt komisk. Det går ut på dato. Litt av gangen. Det er litt fint, det også. At vi er så sikre og så usikre på samme tid. Vi vet aldri helt. Og så er det deilig å kjenne at enkelte ting fester seg. At man blir flinkere til å velge, fordi man blir flinkere til å skjønne hva man vil.

I det siste har jeg lest litt og tenkt på hva som har gjort at jeg har tatt de valgene jeg har tatt. Og det som er skremmende, og veldig stort, er at det ofte er tilfeldigheter. Noen hadde en god idé, man slang seg på. Litt av gangen. Man har kanskje hatt en idé lenge, og latt den ligge der til senere. Man fikk en interesse, og løp etter den. En begeistring dabbet av, en ny kom. Et år gikk, et år kom. Plutselig hadde det gått flere. Jeg liker å tro at jeg at jeg planlegger. At alle valg er vel overveide. Det er ikke snakk om. Jeg har flydd med vinden. Med magan! Tatt litt av gangen.

Jeg leser gamle reisebrev, gamle blogginnlegg, husker episodene, ukene, husker hva jeg tenkte og hva jeg gledet meg til. Noen ganger ble det som jeg hadde tenkt, andre ganger ikke engang i nærheten. Men det har stort sett alltid ført noe fint med seg. Og alltid, alltid kommer det tilbake til dette: folk.
At tiden går og at man stort sett alltid kan konkludere med at det var verdt det fordi man har møtt noen spesielle mennesker, det gjør at de fleste valg blir ufarlige i lengden. Vi tar litt av gangen. Vi prøver og feiler, prøver å gjøre det beste ut av enhver situasjon, prøver å lage livene våre fortløpende. Taper litt av og til. Vinner plutselig! Navigerer. Og det fineste er at alle er i samme båt.Jeg ser hvordan de siste årene er blitt til – jeg aner ikke hvordan de neste blir. Det er overveldende. Det er voldsomt. Det er spennende. Det er skummelt. Litt av gangen. En dag er ikke så skummelt, ikke en uke heller, et år - da begynner vi å snakke. Hele tiden er det en hel verden å ta av. Rundt 200 land. Nesten sju milliarder mennesker. Og en by, en familie og en gjeng med venner som fester det hele til virkeligheten og lar meg teste, prøve, drømme, vokse opp.

Det er kanskje ikke så skummelt allikevel. Må bare ta litt av gangen.

CTRL + S

Jeg må huske dette. Må, må, må huske dette ene øyeblikket. Denne stunden hvor solen blender meg, og brølende latter og bossa nova i et par sekunder vokser og gir propper i ørene før lyden gradvis kommer klarere tilbake. Skåler i glassene. Jeg sitter mykt, panneluggen har falt halvveis ned foran øynene, men jeg gidder ikke ta den bort. Myser mot papirgirlanderen mellom bladene. Grønt. Rosa. Gult. Oransje. Ballongene i takrenna. Langbordet av tre, hvor føttene hviler på nederste bjelke. Blomsterbuketten. Langstilkede, gule blomster i en litt liten vase. Helt perfekt. Og hekken som stikker litt i ryggen når man forsøker å snike seg forbi en stol på vei til neste samtale. Henger fast i genseren. Slipper. Haha, du har noe i håret, et lite blad, sånn, nå er det borte. Dugg på flasken. Dugg på kalde fingertupper. Varm på ryggen. Smaken av lime, knuser isbit i munnen. Skyen som sklir forbi og lar solen varme høyre kinn før det venstre.
Og menneskene.
Menneskene.
CTRL + S.

Vi har glemt mye før. Vi skal glemme mye siden. Men akkurat nå - akkurat nå er jeg i dette, er her, hele meg, med dem, med ord, sanser, hjerte, sinn. Og når jeg sitter på øybåten innover igjen, og ser og hører kvelds-Oslo under en stor augustmåne - da smiler jeg og tenker at det ikke finnes noe novemberregn som klarer å skylle vekk slike ettermiddager.

(Bildet er lånt fra photos.jonathangazeley.com)

En kveld i august.

Og så dytter vinden på persiennene så det rasler, akkurat som det gjorde for et par uker siden. I går. I vinter, i fjor sommer. Den samme lyden av tynt stål som slår mot hverandre og lager perkusjon til lyden av bilene som parkerer utenfor. Flere ganger har jeg sittet her og lyttet, og hver gang har tenkt på noe jeg skal dagen etter, samme kveld, til helgen. Kjent på luften fra vinduet om det er kaldt. Hørt etter om det regner. Sett ut på bjørketrær og naboens morgenkaffe. Hun sitter alltid ved det samme vinduet. Her har jeg planlagt, organisert. Jeg har fått almanakken min i posten nå, en personlig en med navn på, og jeg har fylt inn hvilke dager jeg skal jobbe, når jeg har forelesninger, når jeg skal ut av byen. Jeg har selvfølgelig nye fargepenner. Hallo.
Og der ble høsten til.

Jeg har prøvd å formulere meg etter alt som har skjedd med oss i sommer, men det er åpenbart mange som har hatt behov for å skrive. Også de som skriver ordentlig godt, som lever av det. Avisene har vært så fulle av gode kronikker og leserbrev av både kjente og ukjente. Jeg har hatt lyst til å klippe ut alle og henge dem på veggen. Det er 19 dager siden 22. juli, og vi har vært gjennom mange reaksjonsfaser.
De som har snakket har snakket så fint for oss alle.

Vi venter på semesterstart og oslohøstlufta. Det blir en annerledes høst. Regjeringsbygget er kledd i hvitt, og flere pulter står tomme når det ringer inn i slutten av august. Men det har skjedd noe. Ikke bare med øyeblikkets og de første dagenes intense reaksjon, men fordi denne sommeren har revet opp noen røtter i oss som vi ikke ante at vi hadde. Og vi har til og med rukket å bli litt selvironiske når det gjelder vårt nye, store språk, med kjærlighet i gatene og det sterkeste sitatet av dem alle - "Når én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen" – vi trekker på smilebåndet, for nå har vi hørt det en del ganger. Men det driter vi i. Denne gangen handler det om så mye, mye mer. Denne gangen betyr det noe.
Vi er det nye jeg. Og alle de kule gutta på face er enige.

Persiennene rasler igjen, og uansett hvor hardt jeg prøver så lukter det egentlig ikke høst på St. Hanshaugen. Ennå. Men det gjør egentlig ingenting – det betyr nemlig at det er lenge til eksamen.

Udekket, åpen.
Troen på livet vårt,
menneskets verd.
Fred er å skape.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen.

Spiss blyantene. Hils på nye folk.
God semesterstart!

Skål. Første fortelling fra et kafébord.

Det er så mange møter mellom mennesker på byens kaféer, og jeg er nysgjerrig på dem alle sammen.
Jeg visste halvveis ned i første glass at det ikke kom til å bli en avslappende kveld. Vi hadde så vidt rukket å klemme hverandre og konstatere at det var lenge siden sist, og allerede hadde jeg plukket opp flere signaler, små stikk, helt like som de alltid hadde vært. Han oppdaterte meg på hva han hadde brukt tiden sin på det siste året, og jeg tok det vanlige regnestykket; av det som imponerer – trekk fra halvparten, av det som tydeligvis var litt ugreit – multipliser med tre. Jeg lot slurken med rødvin være i munnen lenge, mens jeg latet som om jeg smakte grundig. ”Den er god den her”, sa jeg etter et langsomt svelg, og satte fra meg glasset på bordet og smilte. Jeg holdt stetten mellom tommel og pekefinger, og vred den rundt og rundt foran vokslyset så glasset minnet om en av de fine papirlyktene man henger i trærne. Henger i trærne, tenkte jeg lystig for meg selv. Jeg har da aldri hengt en forbanna lykt i et tre noen gang – Tim Walker gjør sånt. Jeg bare har lyst til det, jeg. Det er stor forskjell.

Jeg så opp på ham, han var helt lik. Håret var lengre, og han var rundere i ansiktet enn sist, men ellers hadde han det samme, søkende blikket, og den karakteristiske panneluggen som sto til alle kanter, uansett hvor mye han prøvde å roe den ned. Han satt urolig på stolen, og humret et kort, utilpass øyeblikk før jeg innså at jeg hadde vært stille en stund. Han prøvde visst å finne på noe å snakke om, nå som han var ferdig med den obligatoriske informasjonen. Hvorfor ringte du, tenkte jeg, når det er helt åpenbart at du ikke har noe å si, at du aldri har noe å si. Jeg kjente irritasjonen kile i brystkassen. Den urettferdige irritasjonen, den usympatiske og lite medmenneskelige irritasjonen over at han ikke taklet stillheten, at han ikke var trygg nok til at vi bare kunne være stille sammen. Jeg fortjente hans trygghet. Jeg fikk lyst til å være slem, og satte øynene granskende i ham som en maktdemonstrasjon, helt til han vred seg ut av blikket mitt og tok kontroll over situasjonen. ”Herregud, hva er det du stirrer på?” lo han. ”Ingenting”, sa jeg, og smilte på akkurat samme måte som sist, mens lettelsen over hans reaksjon skjøv stridslysten vekk.
”Jeg bare syns det er så fint å se deg igjen. Skål.”
”Skål.”

Ord på en søndag

Annie Riis, Inger Hagerup, Hans Børli,